«Bra!» skrek Tommy Rovelstad bak meg. Jeg hadde nettopp lempet pucken fra bladet på kølla og den trillet inn i det tomme målet. Hadde vi hatt en keeper på skytetreningen, ville jeg nok forblitt målløs i kjelkehockey etter denne dagen. Det er vel nesten femten år siden jeg ble forespurt første gang om å være med på kjelkehockey. Eskil Hagen prøvde flere ganger å overbevise meg om at Oslo – Lillehammer var en normal reiseavstand for trening på en tirsdagskveld. Den gangen ble jeg ikke overbevist. Seks timers reisevei for en time eller to på isen var ikke helt i tråd med mine prioriteringer. Men sporten har alltid fascinert meg. Det er noe som tiltrekker med lagidretten. Og når jeg fikk høre om etablering av et lag på Innlandet, måtte jeg i alle fall gi det et forsøk. Forrige helg ble min debut. Innlandslaget er en hyggelig gjeng med stort aldersspenn. Vi hadde barmarkstrening i Maridalen og på Toppidrettssenteret. Lørdag startet vi i Maridalen med håndsykler og rullestoler. Med kraftig motvind suste vi av gårde innover. Det ble utrolig moro på veg tilbake! Jeg merket imidlertid at det ikke har vært så mange sykkelturer hittil. Den store utfordringen lørdag ble likevel skytetreningen. Det ser så enkelt ut, men det å få kraft i et hockeyskudd krever mye mer trening. Det var sjelden jeg fikk pucken opp fra bakken og som regel rullet den mot målet. Valg av aktivitet har flere faktorer. Kjelkehockey har mange spennende elementer, og jeg vil gjerne prøve meg på is også. Andre beslutningsfaktorer er tid og penger. Jeg trener nok til å kunne være med allerede. Derfor er det ikke noen problemer å bytte noen treningsøkter med hockeytrening. Mitt springende punkt med idretten er reisevirksomhet. Det er ofte lenge å være borte fra andre verdiskapende aktiviteter. Men dete kan sikkert tilpasses om nødvendig. Det største hinderet er fortsatt økonomi. Her kommer 26-årsregelen inn med full kraft. Hockeyutstyr for oss sittende er en god del dyrere enn for ishockeyspillere (selv om det er en dyr idrett generelt). Når vi er over 26 år, må vi dekke denne differansen selv. Våre valg av aktiviteter får derfor en høyere terskel. Men fortsatt er jeg interessert i å teste dette mer.

Jeg har hørt at jeg har gått på protesenes Rolls Royce med mine C-Leg. Da har jeg i så fall fått prøve Ferrari nå!

This is it! Telleren går oppover i decennier. Jeg har forlatt et stadium og er vel teoretisk sett middelaldrende. Skuffende nok har ikke panikken slått over meg ennå.

«Kom her, Geir Arne! Dette må du prøve!» Jon Ivar hadde et lurt glis da jeg ble plassert to meter foran en skjerm i Inspiriasenteret i Grålum forrige helg.

Overskriften er egentlig bare en detalj fra oppholdet i Wales, men den vil garantert bli husket. Vi ble ufrivillig fasanjegere på tur til Derby. Plutselig var fuglen foran bilen, og like fort forsvant den under. Det er aldri moro å treffe noe på vegen, men sjåføren hadde ikke annet valg enn å meie ned fasanen. Egentlig rakk han ikke å reagere på det en gang.

Vinteren har ikke vært helt normal. Et spenningsmoment var om skulderen min skulle tåle ridderrennet. Jeg har slitt en del med en skade og har ikke vært mye på ski. Heldigvis holdt den fint til mål!

Jon Ivar er tidlig ute med mye. I fjor prøvde han blade (løpeprotese). Nå har han kommet seg på Otto Bock sitt nye kneledd, Genium.

«Du må berre få deg ei ski! Du kjem til å få så mykje glede av det!» Per Christian var helt tydelig i tilbakemeldingen etter jeg hadde fått prøvd meg noen runder på Tryvann. Og jeg hadde det moro med mine første turer på sit ski på 20 (!) år.

Ofte er det vilje og kreativitet det står på for å få utrettet noe. Frode Schei og Tretopphyttene har klart noe som jeg virkelig setter pris på. Et tilpasset ferietilbud uten å ødelegge den autentiske naturopplevelsen!

Ingen Grenser sin andre sesong ble en enorm mediasuksess der 1,4 millioner seere fulgte målgangen på Snøhetta i siste episode. Med erfaring fra forrige ekspedisjon, forundrer det meg ikke at det kommer kritiske bemerkninger. Den gangen fikk jeg selv anledning til å kommentere Per Solvang sin uttalelse om at det kan betraktes som et Freak Show. Denne gangen kommer kritikken fra det minst overraskende holdet – organisasjoner som representerer funksjonshemmede.