Det er vel nesten femten år siden jeg ble forespurt første gang om å være med på kjelkehockey. Eskil Hagen prøvde flere ganger å overbevise meg om at Oslo – Lillehammer var en normal reiseavstand for trening på en tirsdagskveld. Den gangen ble jeg ikke overbevist. Seks timers reisevei for en time eller to på isen var ikke helt i tråd med mine prioriteringer.

Men sporten har alltid fascinert meg. Det er noe som tiltrekker med lagidretten. Og når jeg fikk høre om etablering av et lag på Innlandet, måtte jeg i alle fall gi det et forsøk.

Forrige helg ble min debut. Innlandslaget er en hyggelig gjeng med stort aldersspenn. Vi hadde barmarkstrening i Maridalen og på Toppidrettssenteret. Lørdag startet vi i Maridalen med håndsykler og rullestoler. Med kraftig motvind suste vi av gårde innover. Det ble utrolig moro på veg tilbake! Jeg merket imidlertid at det ikke har vært så mange sykkelturer hittil.

Den store utfordringen lørdag ble likevel skytetreningen. Det ser så enkelt ut, men det å få kraft i et hockeyskudd krever mye mer trening. Det var sjelden jeg fikk pucken opp fra bakken og som regel rullet den mot målet.

Valg av aktivitet har flere faktorer. Kjelkehockey har mange spennende elementer, og jeg vil gjerne prøve meg på is også. Andre beslutningsfaktorer er tid og penger. Jeg trener nok til å kunne være med allerede. Derfor er det ikke noen problemer å bytte noen treningsøkter med hockeytrening. Mitt springende punkt med idretten er reisevirksomhet. Det er ofte lenge å være borte fra andre verdiskapende aktiviteter. Men dete kan sikkert tilpasses om nødvendig.

Det største hinderet er fortsatt økonomi. Her kommer 26-årsregelen inn med full kraft. Hockeyutstyr for oss sittende er en god del dyrere enn for ishockeyspillere (selv om det er en dyr idrett generelt). Når vi er over 26 år, må vi dekke denne differansen selv. Våre valg av aktiviteter får derfor en høyere terskel. Men fortsatt er jeg interessert i å teste dette mer.

Det har nå gått litt over en halv uke, og jeg er imponert. Riktignok har jeg mye å lære, men mine første dager på Otto Bock Genium har vært en gjennomgående strålende opplevelse! Ikke bare som en teknisk nyvinning i seg selv, men jeg kjenner forbedringene direkte på kroppen.

Allerede første dag skjønte jeg at her kan jeg spare kroppen for mange senskader. Jeg hadde gått til OCH på morgenen fra hjemme med mine C-Leg. På den to kilometer lange turen kjente jeg press og ubehag i hylsene. Jeg hadde en formening om at det kun var hylsen som passet litt dårlig. Men der kom jeg på helt nye tanker da jeg gikk hjem igjen. Alt fløt mye bedre og jeg merket ikke noe til det ubehaget jeg hadde om morgenen. Her er nok en av de store fordelene med Genium. Uten å gå inn på tekniske spesifikasjoner, så flyter gangen mye bedre. Leddene leser min gange på en helt annen måte og utfører bevegelsene på en mye mykere måte. Resultatet ble lyst til å bare gå lenger!

Alle fordeler har jeg ikke klart å utnytte. Kneleddene skal kunne løfte seg opp trapper. Det får jeg nok bare delvis til. Og jeg har gått på trynet (eller knea) noen ganger i forsøkene. Men så har jeg ikke trent mye spesifikt heller. De gangene jeg har forsøkt, har jeg også med meg en bag eller noen andre forstyrrende elementer. Men nyvinninger krever kompetanse og erfaring. Siden jeg også er den første i Europa (som jeg vet) med dette på begge bein, så må jeg ty til amerikanske videoer for å tilegne meg brukererfaring. Men det må da være mulig!

Nå skal jeg ha disse beina et par uker på prøve. Mine egne kommer over sommeren. Jeg gleder meg til nye tider i Ferrari etter mange gode år på Rolls Royce!

Jeg har egentlig ikke tenkt over dette så mye i forkant. Men Facebook har en stor tendens til å minne på merkedager. Og siden jeg ikke har skjult fødselsdatoen min på profilen, har jeg fått overveldende mange påminnelser i dag. Det startet allerede rett over midnatt og har bare strømmet på hele dagen. 490 meldinger på «timelinen», nærmere 20 sms og telefoner, og til og med en person som kom bort mens jeg var på butikken på Dombås! Hva skulle vi gjort uten Facebook? Nå gjenstår et problem – å greie å besvare alle. Jeg har alltid hatt ambisjon om å svar alle personlig. Nå tror jeg at jeg må kaste inn håndkle. Jeg håper alle har meg unnskyldt når jeg legger inn en generell takk på veggen. After all – we’re talking social media. Sharing our lives.

Tilbake til panikkalderen. Jeg har store forventninger til dette tiåret. Nå kan jeg sprenge enda flere grenser. Og med en glimrende legitimeringsmulighet. Jeg er tross alt i ferd med å ta igjen alt det tapte av galskap og ungdom som ikke er rukket i forkant. Nå kommer tiåret med motorsykler, bungeejumping, fallskjermhopping og dykking. Feriene blir mer eventyrlige og eksotiske og treningsmengden må øke enda mer for at speedoen skal passe. Jeg er glad jeg er min egen sjef, hvis ikke tror jeg at jeg måtte søkt permisjon for å gjennomføre min revitalisering. Her skal det rockes!

Etter å ha sittet ned i noen minutter, så innser jeg nok like fort at panikken kanskje kan drøyes noe. Hva er egentlig forspilt? Jeg finner nok en god del som ikke er gjennomført etter normalen. Eller der kommer også spørsmålet om normalitet inn. Vi foretar alle valg og vi kan selv styre veldig mye av livet vårt. Jeg har ikke kjørt motorsykkel (det vil si jeg kjørte moped før jeg fikk lappen), ikke hoppet ut over noen bro med en strikk knyttet til beina eller ut i fra et fly med en sekk på ryggen. Og dykking med luftflaske har jeg kun testet i et to meter dypt basseng. Men jeg har også valgt det bort bevisst. Motorsykkel er nok mest på grunn av manglende interesse. Men med strikkhoppingen og fallskjermhopping er nok en iboende respekt for høyder en begrensende faktor. I tillegg har jeg sett for meg scenariet med strikkhopping der Geir Arne forsvinner ned i dypet mens protesene kommer opp igjen med strikken. Når det forblir i fantasien er det også et komisk bilde.

Derimot har jeg hatt mange andre opplevelser som er minneverdige og har også lært meg å bli mer bevisst på alt som jeg har oppnådd i stedet for å strebe etter de fristelsene som gjenstår. Det er kanskje min viktigste erfaring i gjennom det forrige tiåret. Vi lever akkurat der vi er nå og kan ikke få mer ut av det enn hvor vi styrer oss selv. Det gir uante muligheter og kan samtidig være vår største begrensning. For å sitere Henleys avlutning i diktet Invictus “I am the master of my fate. I am the captain of y soul.”

Jeg har utrolig mange uprøvde utfordringer og eventyr forestående. Et av eventyrene er å samle alle store og små erfaringer i mitt neste tiår i livet. Det kommer ikke til å stå stille. Heldigvis er det meste usikkert, for da har jeg også muligheten til å tilføre det meste. Nå gleder jeg meg, og håper det kan glede mange av dere andre og. Om ikke annet, så på Facebook. Det kan faktisk være litt opp til dere selv. Takk for alle hilsener og gled dere til livet framover!

Vi var ikke i Grålum kun for å se på bein – eller mangelen av det. Anledningen var en kombinasjon av årsmøte og aktivitetshelg for Momentum, foreningen for arm- og benprotesebrukere. Jeg var leid inn for å innlede aktivitetsdagen på lørdag med foredraget mitt. I tillegg hadde jeg klart å bli overbevist om at en rolle i styret til Momentum var givende. Som i de fleste frivillige organisasjoner, var det ikke snakk om kampvotering. Jeg stiller med ganske blanke ark, og håper å påvirke på en positiv måte.

Aktivitetsdagen var styrt godt av fysioterapeutene Saffran Möller fra Össur Nordic og Gith Jansson fra Sahlgrenska Sjukhus. Øvelsene var enkle, noe som gjør dem enkle å utføre i hverdagen. Ingen unnskyldning lenger, med andre ord..!

Alle eventyr trenger ikke være fysiske utfordringer. Og noen kan være å gjenoppleve gamle minner. Min påske ble en reise tilbake i tid og rom. I alle fall i form av minner. Samtidig gir det nye ideer.

Det er 18 år siden jeg fullførte min Bachelorgrad i Manchester. Etter det har jeg vært i området kun to ganger. Den siste gangen var i 1997. Når det går så lang tid, er det lett å miste kontakter og venner fra studietiden. Alle drar hvert til sitt og starter nye epoker i livet. Da blir også terskelen for å komme tilbake til stedet høyere.

Alastair var en gutt som bodde i samme leilighet i Weston Hall siste året jeg studerte. Han kom fra en gård rett ved Wrexham i Wales. Vi og Pete i samme leilighet fant på mye og gutta kom til Norge sommeren etter på besøk. Men etter ble det mye mindre kontakt og det tok flere år før sosiale media gjenopprettet kommunikasjonen. Jeg fant igjen Alastair på LinkedIn. Vi hadde noen sporadiske meldinger med ønske om besøk, før jeg endelig tok steget i vinter.

Det er alltid spennende å returnere til steder jeg har vært for lenge siden.  Blandingen av forventning og litt frykt er der. Vil jeg kjenne igjen Alastair? Har vi noe å snakke om? Hvordan ser det ut der?

Frykten ble blåst bort ganske fort. I alle fall frykten for pinlig taushet. Nå hjalp jeg nok litt til der på en ufrivillig måte ved å glemme igjen Ipaden min på flyet. Det førte til litt hektisk aktivitet på flyplassen rett etter jeg hilste på Alastair. Vi fant fram til en informasjonsdisk og fikk veldig god hjelp. Resultatet ble at jeg fikk med meg Ipaden fra flyplassen. Flaut, men likevel en flott icebreaker.

Familien til Alastair driver gård med storfe og sauer. Da jeg var der sist hadde de over 2000 sauer. Nå hadde de redusert antallet sauer kraftig. Men fortsatt er 800 godt over mange gårdsbruk i Norge. Samtidig er kravene til fjøs lavere, siden klimaet også er noe mildere.

Jeg hadde besøkt Alastair en gang før da jeg studerte. Da bodde han på gården til foreldrene. Nå hadde han eget rekkehus i typisk britisk stil. Til og med teppe på gulvet i ett av to bad. Jeg slutter aldri å la meg fascinere av denne varianten på badegulv. Gjesten ble plassert i et koselig rom, før ukens planer ble diskutert. Det eneste vi hadde avtalt på forhånd var å besøke den lokale puben, Bridge End. Den har blitt kåret til årets pub av organisasjonen CAMRA (Campaign for Real Ale). Bridge End er fri for TV og andre distraksjoner. Vi kom tilbake tirsdag og deltok i quiz. Lokalene fra stappfulle på en tirsdag og det var en flott opplevelse med skikkelig pubkultur igjen.

Vi hadde flere rundturer i bil de dagene jeg var på besøk. Llangollen er verdt et besøk. Foruten jernbanen som nå brukes i turistsammenheng (blant annet med Lokomotivet Thomas noen helger i året), så var Plas Newydd et interessant sted. Både i forhold til beboerne der og byggverket. Rundt Llangollen er det jordbruksområder og Snowdonia National Park er også i nærheten. Nasjonalparken må undersøkes for turmuligheter til en senere anledning.  Kanskje dette er en mulig påskerute? 

Jeg kom oppover til Beitostølen en dag før jeg pleier under Ridderuka. Siden jeg hadde litt ekstra tid, meldte jeg meg på 10 kilometer langrennspigging på torsdag. Men torsdag morgen avlyste arrangøren konkurransen. Snøen rant bort med mye overvann. Jeg var en runde i løypene og fikk prøvd «vannski» selv. Løypemannskapet måtte hjelpe meg over en bekk som krysset løypa. Men jeg fikk prøvd rulleskøyter i en skilator i stedet.

Heldigvis ble det kuldegrader natt til fredag. Likevel stengte de løypene på stadion. Derfor måtte jeg opp til Garli for å lufte meg. Det angret jeg ikke på. Været var strålende! Det ble en skikkelig god forsmak på påsken. Det syntes nok en del andre og, for det ble mye trafikk i løypene etter hvert. Etter turen dro jeg opp i slalåmbakken for å se på sitski. Det ble en spennende konkurranse og Luis Gran stakk av med seieren.

Det var spådd nydelig vær på lørdag og. Løypemannskapet og forsvaret hadde måket hele natten og reddet traseen. I tillegg ble de besluttet å fremskynde starten med en time. Det førte til knallgode forhold for oss piggere som stort sett bryr oss om gli. Festesmøring er fremmedord i våre kretser! Jeg merket tidlig at dette kunne gå bra. Etter tre kilometer hadde jeg bare Ragnhild Myklebust foran meg. Og selv om hun snart er pensjonist, har hun en fantastisk kapasitet. Jeg og ledsageren min, Elise Reiten, hadde et glimrende samarbeid. Jeg kunne ligge en meter bak i dragsuget. I nedoverbakkene nærmet jeg meg stygt bakskiene hennes. Et tegn på at det gled bra.

Da jeg kom i mål, var jeg veldig usikker på tiden. Jeg tippet 39 minutter, men tok gledelig feil. 33:54 er godt over 4 minutter bedre enn jeg har gjort noen gang i Ridderrennet! Det inspirerte nok til at jeg lot meg lure til å love meg bort til å gå 20 kilometer neste år. Ridderrennet har tross alt jubileum i 2013!

Det tok overraskende kort tid for Jon Ivar å gå bra på det nye kneleddet. Selv fra tilskuerplass kunne jeg nesten føle forskjellen. Han hadde en jevn og fin flyt i gangen hos OCH Lillehammer. «Den føles veldig presis, og virker smart i overganger mellom start, stopp og sving,» var en av de første bemerkningene hans.

Genium har også funksjon for å skritte over hinder og gå opp trapper. Her syntes Jon Ivar at bevegelsen lignet mye på å bruke et friskt bein. «Jeg merker at jeg ikke har gått på en slik måte på en del år, men synes det virker lovende. Muligheten til å kunne løfte kneet slik har jeg savnet. Så jeg gleder meg til å trene meg opp på dette igjen,» fortsetter han litt kortpustet. «Egentlig burde jeg kanskje holdt senga i dag. Formen er ikke helt på topp. Men dette ville jeg komme i gang med, og da skulle det mye mer til enn litt feber for å stoppe meg!»

Det er flere funksjoner med Genium. Den har en mye lenger levetid på batteriet enn mine C-leg. I tillegg har den en fjernkontroll med mulighet for justeringer av kneleddet. Ikke nok med det; fjernkontrollen har en skritteller! Så nå er det ingen mulighet til unnasluntring i trimmen.

Hittil er det ikke mange Genium i Norge. Og jeg ser at brukeren skal være en ganske aktiv person for at denne investeringen skal være lønnsom. Snart er det min tur…

Per Christian skulle være instruktør for meg og Grethe denne lørdagen. Jeg dro ned kvelden før, og fikk en hyggelig stund med begge hjemme hos Grethe. Vi la mange nye planer for turer og opplevelser! Men vi måtte i seng etterhvert for å forberede oss på nye eventyr på ski. Per Christian hadde ordnet med leie av ski i Oslo Funkispark. Jeg tenkte å holde meg litt i bakgrunnen, for det var egentlig Grethe som hadde fått invitasjonen til å bli kurset. Men som vanlig klarte jeg ikke å holde meg unna.

Grethe gjorde en strålende innsats og holdt på til forbannelsene ble grove. Da valgte hun å kaste inn håndkle. Jeg fikk først litt lettere innføring i å skli ned etter hvert i kombinasjon med en enkel sving. Dette holdt vi på med en liten stund. Ragnhild fungerte da som vår oppofrende manuelle skiheis. Hun løp opp med oss utrettelig. Imponerende, syntes nå jeg!

«Da tek vi ein ny bakke», kom det så fra Per Christian. Han ville utfordre meg litt til. Vi gikk da over til en bakke med en motorisert heis. Selvtilliten var litt mer begrenset da jeg ble koblet på en slik tallerken, men Ragnhild hang på som sikkerhet. Det gikk strålende! Og faktisk gikk turen ned nesten like bra. Jeg hadde vel bare et fall på de fire rundene jeg kjørte. Men da PC prøvde seg med forslag om «ein ny bakke», fant jeg ut at det blir neste gang.

Vi fikk selskap av Suzanna og på lørdag. Hun er av det mer erfarne slaget på ski, og hadde kanskje ikke den mest utfordrende dagen. Men det var virkelig koselig å få samlet så mange fra turgjengen. Vi avsluttet med sushi på kvelden. Ryktene sier at de andre holdt på til langt på natt. Jeg stakk til Lillehammer etter middag.

Min holdning til ski har vært mye at oppoverbakkene er like morsomme som nedoverbakkene. Jeg har trodd at langrenn er ski. Alpint er aking. Men jeg må innrømme at dette var inspirerende og moro! Den store bøygen for dette er investeringen på ca 50 000 som kreves for å få tak i en sit ski. Og da daler behovet litt igjen. Men jeg må vurdere nye muligheter for å prøve mer. Per Christian sådde en spire til at Geri Arne kan bli en kommende hobbyalpinist. Jeg anbefaler i alle fall alle andre å prøve! Funkisparken gir en flott mulighet til det hver mandag ettermiddag.

Jeg har hatt lyst til å prøve den nye Granhytta til Tretopphyttene helt siden jeg først hørte om den. Da passet det veldig bra at jeg fikk et gavekort til jul! Mandag fikk jeg og Ingrid mulighet til å dra. Vi hadde lyst til å prøve overnatting om vinteren med mulighet til å leve blant tunge greiner med snø på.

Forholdene stod oss bi. Været var glimrende! Kun et par minusgrader. Selvsagt kunne vi ønsket oss litt mere sol, men det var flotte forhold for å utnytte området og fasilitetene. Jeg lurte litt på hvor lett det var å finne fram dit, men veibeskrivelsen var nøyaktig. Derfor kom vi fram i god tid. Men siden det ikke var noen andre der, tok vi oss friheten til å installere oss. Det tok ikke lang tid før vi fikk selskap. Jeg tror vi havnet i styremøtet til norsk Dompapforening! I tillegg så vi mye meis. Fantastisk moro å bare sitte å observere de små fuglene som spretter rundt og spiser fuglefrø.

Etter hvert ble vi sultne og. Det er gode forhold for matlaging inne i hytta med gasskomfyr, men vi valgte likevel å fyre opp i bålpanna og lage middagen der. Egentlig virker det vel litt ulogisk med leirbål i toppen av et tre. Heldigvis er det en romslig veranda. Og med et par reinskinn på benkene, koste vi oss lenge der ute. Etter hvert som skumringen seg på, tente vi lyktene rundt oss. Det kunne vel knapt nok blitt koseligere. Etter en stund følte vi for å gå inn. Der ventet en varm og lun stue, siden Ingrid hadde sørget for å holde liv i peisovnen mens vi satt på verandaen. Alt var stille rundt oss. Kun våre egne stemmer brøt roen i skogen.

Tirsdag morgen våknet jeg i grålysningen oppe på hemsen. Den har vindusflate på hele gavlveggen. Vi kunne ligge der å se utover myra og speide etter ville dyr. I hytteboka var det beskrevet observasjoner av både bjørn og rein. Men vi så dessverre ikke noen større dyr ute på myra. Klokka åtte våknet imidlertid fuglene til liv igjen med godt selskap av Snipp og Snapp med venner. Fire ekorn hadde stor moro av å jage hverandre rundt mellom måltidene. Noe som ga oss god underholdning.

Etter en god frokost tok vi oss også en runde rundt hytta. De har truger hengende der, og det måtte selvsagt utforskes. Men med korte og stive bein er nok en slik stor bæreflate ganske hemmende for framdriften. Derfor kan jeg vel si det slik: «Been there, done that».

Til slutt litt om det tilpassede: Adkomsten til hytta var godt gjennomtenkt. Hytta lå i en skråning på nedsiden av veien. Da kunne vi lett komme opp i høyden uten at adkomsten ble for bratt. En normalt sprek rullestolbruker kommer lett opp til hytta. Inne var det selvsagt ikke veldig stor plass, men badet (med biodo) og soverommet fungerer med rullestol. Det er godt gjort oppe i et tre! Ustikten var til å drømme seg bort i og vi kom tett innpå fugler og dyr. Det var rett og slett en stor opplevelse som jeg anbefaler på det sterkeste!

 Jeg unnlot nok ikke å bli provosert av dette, og vil derfor se dette fra to sider.

Politisk og samfunnsmessig ser vi fortsatt at effekten av inkluderingstiltak ikke vises i stor grad i yrkesdeltakelsen. I følge SSB sin arbeidskraftundersøkelse er sysselsettingsgraden blant funksjonshemmede fortsatt lav og den har holdt seg stabil på litt over 40 prosent i flere år. Det er mange sider ved dette og jeg tror alle parter må ta sin del av ansvaret.

Næringslivet kan sikkert kritiseres for å opprettholde tradisjonelle arbeidsmetoder og ansettelsesformer som forhindrer fleksibilitet og tilrettelegging. Det er helt klart mange arbeidsgivere som fortsatt ser funksjonsnedsettelser, eller «freaky» funksjonalitet, som en byrde for ansettelser. Men jeg har også snakket med ledere som gjerne skulle ansatt funksjonshemmede. Problemet er bare at ingen søker. Venter vi på at samfunnet skal kaste jobbene etter oss?

 Et viktig poeng med inkludering er å anerkjenne seg selv som en ressurs. Da er det snakk om et salg. Alle som søker en jobb må selge sine egenskaper. Her er det snakk om faglig kunnskap og personlige egenskaper. Måten problemstillingen angripes på av de som hevder å representere funksjonshemmede fører ofte til at vi (funkiser) heller blir framstilt som ofre enn ressurser. I tillegg så forsterker uttalelser som Berit Vegheim sitt innlegg i Aftenposten stigmatiseringen og båssettingen av funksjonshemmede i stedet for det som er viktig  – individet og dets egenskaper. Den synliggjøringen er vårt eget ansvar. Vi kan ikke vente på å bli inkludert. Vi er selv ansvarlige for å inkludere oss selv! Jeg mener at Ingen Grenser viser individene med deres individuelle og kollektive egenskaper uavhengig av om de mangler armer, bein, syn eller hørsel.

Min personlige motivasjon for å søke som deltaker på Ingen Grenser i 2009, var utfordringen med å få gå ute i 30 dager fra Bottenviken til Atlanterhavet. Og det mest spennende med det var at vi skulle jobbe som et lag der alle sammen skulle nå målet sammen. Vi ble avhengige av å finne de beste egenskapene i hver enkelt og utnytte de best mulig til fellesskapets beste. Jeg lærte mye om andres begrensninger og styrker på denne turen. Og jeg brøt ned mange fordommer i løpet av de 30 dagene vi var på tur. Dette synes jeg også kom fram på TV serien. Tilbakemeldingene jeg har fått fra opinionen tilsier også at de har skjønt hva som var innsalget til Mastiff for å få dette sendt på NRK: å kunne vise ressurser og sterke personlige historier. Min erfaring med Mastiff og NRK er at de behandlet oss med stor respekt og laget en TV serie som reflekterte turen. Og vi var 11 mennesker som så 500 kilometer på tur som en spennende utfordring. Andre har helt andre utfordringer de må møte. Fortsatt kan mye sammenstilles. Det handler om å handle og å samhandle. Det handler om å kjenne seg selv og å tørre å strekke seg litt lenger. Det handler om å ikke gi opp.

Personlig har jeg store problemer med å definere personer som funksjonshemmede. Alle er faktisk funksjonshemmede i gitte situasjoner. Begrepet fungerer ikke som en merkelapp på en person, men kan fungere på evner. Jeg fant tidlig ut at jeg ikke burde satse på en fotballkarriere fordi jeg har amputert to bein. Idar Vollvik fant ut at han var rimelig dysfunksjonell som aksjespekulant. Fortsatt kan vi være fullt ut konkurransedyktige på andre områder.

Berit Vegheim sin uttalelse i Dagsnytt 18 og hennes innlegg i Aftenposten oppfatter jeg som et behov for å opprettholde en avstand mellom funksjonshemmede og «normale». Hun bidrar selv til å dyrke en stigmatisering ved å fokusere på funksjonshemningene til deltakerne i stedet for den prestasjonen det er å hoppe opp på en arm fra foten av Snøhetta, eller å bære alle andres sekker i flere runder for å avlaste de som ikke orket den belastningen. Kanskje burde hun snakke med flere av de som har sett serien før hun ilegger dem deres holdninger. På meg virker Vegheim vel så fordomsfull som dem hun kritiserer.