Jeg har hatt lyst til å prøve den nye Granhytta til Tretopphyttene helt siden jeg først hørte om den. Da passet det veldig bra at jeg fikk et gavekort til jul! Mandag fikk jeg og Ingrid mulighet til å dra. Vi hadde lyst til å prøve overnatting om vinteren med mulighet til å leve blant tunge greiner med snø på.

Forholdene stod oss bi. Været var glimrende! Kun et par minusgrader. Selvsagt kunne vi ønsket oss litt mere sol, men det var flotte forhold for å utnytte området og fasilitetene. Jeg lurte litt på hvor lett det var å finne fram dit, men veibeskrivelsen var nøyaktig. Derfor kom vi fram i god tid. Men siden det ikke var noen andre der, tok vi oss friheten til å installere oss. Det tok ikke lang tid før vi fikk selskap. Jeg tror vi havnet i styremøtet til norsk Dompapforening! I tillegg så vi mye meis. Fantastisk moro å bare sitte å observere de små fuglene som spretter rundt og spiser fuglefrø.

Etter hvert ble vi sultne og. Det er gode forhold for matlaging inne i hytta med gasskomfyr, men vi valgte likevel å fyre opp i bålpanna og lage middagen der. Egentlig virker det vel litt ulogisk med leirbål i toppen av et tre. Heldigvis er det en romslig veranda. Og med et par reinskinn på benkene, koste vi oss lenge der ute. Etter hvert som skumringen seg på, tente vi lyktene rundt oss. Det kunne vel knapt nok blitt koseligere. Etter en stund følte vi for å gå inn. Der ventet en varm og lun stue, siden Ingrid hadde sørget for å holde liv i peisovnen mens vi satt på verandaen. Alt var stille rundt oss. Kun våre egne stemmer brøt roen i skogen.

Tirsdag morgen våknet jeg i grålysningen oppe på hemsen. Den har vindusflate på hele gavlveggen. Vi kunne ligge der å se utover myra og speide etter ville dyr. I hytteboka var det beskrevet observasjoner av både bjørn og rein. Men vi så dessverre ikke noen større dyr ute på myra. Klokka åtte våknet imidlertid fuglene til liv igjen med godt selskap av Snipp og Snapp med venner. Fire ekorn hadde stor moro av å jage hverandre rundt mellom måltidene. Noe som ga oss god underholdning.

Etter en god frokost tok vi oss også en runde rundt hytta. De har truger hengende der, og det måtte selvsagt utforskes. Men med korte og stive bein er nok en slik stor bæreflate ganske hemmende for framdriften. Derfor kan jeg vel si det slik: «Been there, done that».

Til slutt litt om det tilpassede: Adkomsten til hytta var godt gjennomtenkt. Hytta lå i en skråning på nedsiden av veien. Da kunne vi lett komme opp i høyden uten at adkomsten ble for bratt. En normalt sprek rullestolbruker kommer lett opp til hytta. Inne var det selvsagt ikke veldig stor plass, men badet (med biodo) og soverommet fungerer med rullestol. Det er godt gjort oppe i et tre! Ustikten var til å drømme seg bort i og vi kom tett innpå fugler og dyr. Det var rett og slett en stor opplevelse som jeg anbefaler på det sterkeste!

 Jeg unnlot nok ikke å bli provosert av dette, og vil derfor se dette fra to sider.

Politisk og samfunnsmessig ser vi fortsatt at effekten av inkluderingstiltak ikke vises i stor grad i yrkesdeltakelsen. I følge SSB sin arbeidskraftundersøkelse er sysselsettingsgraden blant funksjonshemmede fortsatt lav og den har holdt seg stabil på litt over 40 prosent i flere år. Det er mange sider ved dette og jeg tror alle parter må ta sin del av ansvaret.

Næringslivet kan sikkert kritiseres for å opprettholde tradisjonelle arbeidsmetoder og ansettelsesformer som forhindrer fleksibilitet og tilrettelegging. Det er helt klart mange arbeidsgivere som fortsatt ser funksjonsnedsettelser, eller «freaky» funksjonalitet, som en byrde for ansettelser. Men jeg har også snakket med ledere som gjerne skulle ansatt funksjonshemmede. Problemet er bare at ingen søker. Venter vi på at samfunnet skal kaste jobbene etter oss?

 Et viktig poeng med inkludering er å anerkjenne seg selv som en ressurs. Da er det snakk om et salg. Alle som søker en jobb må selge sine egenskaper. Her er det snakk om faglig kunnskap og personlige egenskaper. Måten problemstillingen angripes på av de som hevder å representere funksjonshemmede fører ofte til at vi (funkiser) heller blir framstilt som ofre enn ressurser. I tillegg så forsterker uttalelser som Berit Vegheim sitt innlegg i Aftenposten stigmatiseringen og båssettingen av funksjonshemmede i stedet for det som er viktig  – individet og dets egenskaper. Den synliggjøringen er vårt eget ansvar. Vi kan ikke vente på å bli inkludert. Vi er selv ansvarlige for å inkludere oss selv! Jeg mener at Ingen Grenser viser individene med deres individuelle og kollektive egenskaper uavhengig av om de mangler armer, bein, syn eller hørsel.

Min personlige motivasjon for å søke som deltaker på Ingen Grenser i 2009, var utfordringen med å få gå ute i 30 dager fra Bottenviken til Atlanterhavet. Og det mest spennende med det var at vi skulle jobbe som et lag der alle sammen skulle nå målet sammen. Vi ble avhengige av å finne de beste egenskapene i hver enkelt og utnytte de best mulig til fellesskapets beste. Jeg lærte mye om andres begrensninger og styrker på denne turen. Og jeg brøt ned mange fordommer i løpet av de 30 dagene vi var på tur. Dette synes jeg også kom fram på TV serien. Tilbakemeldingene jeg har fått fra opinionen tilsier også at de har skjønt hva som var innsalget til Mastiff for å få dette sendt på NRK: å kunne vise ressurser og sterke personlige historier. Min erfaring med Mastiff og NRK er at de behandlet oss med stor respekt og laget en TV serie som reflekterte turen. Og vi var 11 mennesker som så 500 kilometer på tur som en spennende utfordring. Andre har helt andre utfordringer de må møte. Fortsatt kan mye sammenstilles. Det handler om å handle og å samhandle. Det handler om å kjenne seg selv og å tørre å strekke seg litt lenger. Det handler om å ikke gi opp.

Personlig har jeg store problemer med å definere personer som funksjonshemmede. Alle er faktisk funksjonshemmede i gitte situasjoner. Begrepet fungerer ikke som en merkelapp på en person, men kan fungere på evner. Jeg fant tidlig ut at jeg ikke burde satse på en fotballkarriere fordi jeg har amputert to bein. Idar Vollvik fant ut at han var rimelig dysfunksjonell som aksjespekulant. Fortsatt kan vi være fullt ut konkurransedyktige på andre områder.

Berit Vegheim sin uttalelse i Dagsnytt 18 og hennes innlegg i Aftenposten oppfatter jeg som et behov for å opprettholde en avstand mellom funksjonshemmede og «normale». Hun bidrar selv til å dyrke en stigmatisering ved å fokusere på funksjonshemningene til deltakerne i stedet for den prestasjonen det er å hoppe opp på en arm fra foten av Snøhetta, eller å bære alle andres sekker i flere runder for å avlaste de som ikke orket den belastningen. Kanskje burde hun snakke med flere av de som har sett serien før hun ilegger dem deres holdninger. På meg virker Vegheim vel så fordomsfull som dem hun kritiserer.

Selv om skiene var rimelig fri for glider, har jeg faktisk hatt en kort piggetur i vinter. Det ble ikke noen stor opplevelse, men jeg fikk da god trening. Men nå er det ingen unnskyldning lenger. Skiene er klare takket være Intersport i Mesnasenteret. Og jeg er klar for tur. 

Spor etter en dverg..?

I mangel på gode ski, tok jeg en liten gåtur med korte bein før jul. Det er synlig at gutten ikke løfter beina veldig høyt. Folk kan nok begynne å lure hvilket dyr som har passert i skogen. Fo moro skyld tok jeg bilde både på turen og med litt lengre bein samme kveld. Tydelig forskjell på gangmønster og skrittlengde. 

Fortsatt vil jeg gjerne ha deres innspill på sidene her og ønsker om eventuelle forandringer. Det er ikke alltid jeg ser best hva som er bra, og derfor setter jeg pris på enhver konstruktiv tilbakemelding. På forhånd takk!

Oppmøtet og tilbakemeldingene jeg fikk med meg, viste at dette var en type arrangement som det er behov for. Vi var proteseartister på veldig forskjellig nivå med en stor bredde i erfaringer. Noen hadde brukt beina nesten hele livet, mens et par knapt nok hadde rukket å få sine første proteser. Likevel skaper erfaringsutvekslingen motivasjon i begge retninger og vi som har lang erfaring med proteser fikk også mange gode innspill for egen utvikling.

Deltakerne kom fra Sverige, Danmark og Norge. Vi startet campen med et godt foredrag av den tidligere toppalpinisten Thomas Fogdö. Nå er han motivator og idrettspsykolog. Jeg er overbevist om at skaden som plasserte han i rullestol gjør han til en enda bedre fagperson nå med de ekstra erfaringene han har i kofferten.

De praktiske øvelsene vi ble introdusert for var enkle å gjøre samtidig som de tydeligvis var effektfulle. Lærdommen fra dette er at trening ikke trenger å være vanskelig, og det handler mer om å bevisstgjøre seg selv i hverdagen enn å ha spesifikke og isolerte øvelser. Ofte trengs det ikke mye mer enn din egen kropp som hjelpemiddel til nyttige øvelser.

Ôssur Amputee Camp ga meg inspirasjon til å skape flere aktiviteter og i tillegg fikk jeg mange spennende kontakter her. Nå gjelder det å bygge videre på den erfaringen.

Gjengen skulle samles igjen. Vi fra Ingen grenser finner stadig nye og gode unnskyldninger for sosiale aktiviteter. Og da var det helt naturlig å dra til Oppdal for å støtte opp om Tare sin boklansering i forbindelse med fårikålfestivalen. Nå er det ikke lett å få samlet alle i denne aktive gjengen samtidig, og denne helgen var ikke noe unntak i så måte. Til slutt ble det meg, Grete, Aleksander og Elin som klarte å dra med oss litt venner og familie for å skape nok en trivelig samling. Inkludert verten selv og hans døvetolker ble vi totalt 11 stykker.

Vi var der kun for å kose oss. Men da arrangøren ringte meg i bilen på tur oppover og lurte på om jeg ville svare på et par spørsmål under bokbadet fredag, var jo det bare hyggelig. Spørsmålene var selvsagt om turen og litt spesielt om samarbeidet mellom meg og Tare. Jeg måtte bare fortelle at situasjonen som han «øyne» hadde en stor makt og at han nok krøp litt lenger enn strengt tatt nødvendig et par ganger. En gang hørte han ikke at jeg sa det var greit å reise seg heller. Så da fortsatte mannen på fire en god stund til over «kløfta» (som etter hvert ble ti centimeter dyp).

Boka «Med viljens kraft» er en åpenhjertig fortelling om Tares bakgrunn og opplevelser. Den er absolutt verdt å ha i bokhylla og kan være en fin inspirasjon for de fleste. 

Unified Nature har ambisjon om å bygge opp en næringsklynge som selger aktive opplevelser til personer med funksjonsnedsettelser. I dette inngår også utvikling og tilrettelegging av verktøy og teknologi som gir opplevelsen en ekstra spiss. Vi har nå kommt inn i en forprosjektfase og har fått støtte fra Innovasjon Norge som en delfinansiering av denne fasen. Vi starter arbeidet med å samle trådene gjennom Compass Funkibator og Camp Funkibator som er opplevelser området rundt Skeikampen og Fagerhøi. Disse arrangementene er en konket reiseopplevelse som vi vil benytte som grunnlag for å utvikle en forretningsplan for den videre virksomheten. 

CAMP Funkibator blir vårens arrangement. Denne bygger opp mot en utfordring. Vi starter med trening på langrennsski eller piggekjelke den første dagen. Dag to leker vi i området rundt Skeikampen der du enten kan prøve alpinbakken eller øve mer på langrennsskiene. De to siste dagene blir en tur med overnatting på Fagerhøi Fjellstue. Det legges opp til at dette arrangementet skal gjennomføres rett før påsken 2012.

I tillegg til Skeikampen og Fagerhøi, har Funkibator med seg Fjellpulken og OCH Ortopedi som medlemmer i nettverket. Vi har også innledet et samarbeid med Høgskolen i Lillehammer for å få involvert studenter i prosjektene som kjøres.

Funkibator på tur i Åstdalen

Planen hadde vært klar lenge: Fredagen skulle avsluttes tidlig på jobb, og kajakken skulle hentes på Vingrom hvor faren min er så snill at han lagrer den for meg. Jeg vil utforske Åstdalen litt mer fra elva etter at vi hadde en samling i inkubatoren til Lillehammer Kunnskapspark der i fjor. Og siden noen kamerater inviterte meg på sin årlige “Gutta på fisketur” i Åsta, fant jeg årets beste anledning sist helg.

Som vanlig går ikke ting helt etter planen. Kajakken var akkurat der den skulle, og det hadde den tydeligvis lyst til å fortsette med. For da jeg skulle ha den opp på taket skled den av bilen igjen på siden og raste nedover skråningen ved siden av garasjen. Og den skråningen er bratt! Heldigvis kom noen trær til unnsetning og stoppet kajakken etter knappe ti meter. Ville vært litt synd om den plutselig kom susende ned på vegen litt under der. Men uansett måtte den dras opp igjen og jeg fikk en uforutsett klatretur for å få hektet den i et tau før jeg halte den på plass.

Jeg kom meg fra Lillehammer litt forsinket og kjørte innover forbi Sjusjøen. Målet jeg hadde siktet ut på kartet var området rundt Kvarstad som så rolig og fint ut over en lengre strekning.  Det tok imidlertid ganske lang tid å kjøre til jeg fant et egnet sted.  Og kartet viste nok ikke alle alternativer. Egentlig trodde jeg at jeg kunne starte enda lenger ned i dalen. Problemet var at jeg ikke hadde veldig god tid. Jeg hadde ikke spesielt lyst til å bære kajakk oppover heller. Derfor så startet jeg ved Kvarstadsætra siden det var en demning like nedenfor.

Kajakken ble sjøsatt cirka halv sju. Så jeg fikk ikke padlet så langt før jeg fant ut at jeg burde tenke på en leirplass. Allerede etter en kilometer hadde jeg sett et par potensielle plasser. Og etter et par kilometer kom første hinder i elva – et stryk som i utgangspunktet kunne blitt utfordret i båt. Men med stor vannføring og lite padleerfaring i år, gikk jeg i land for å se på mulighetene for å dra. Jeg inspiserte elva i noen minutter, og lot klokka ta styringen. Hittil hadde jeg funnet fire mulige leirplasser, og jeg visste ikke hvor langt det var til neste. Og dagen etter hadde jeg lyst til å utforske breddene etter små bekker å snirkle meg inn i. Så jeg droppet å fortsette og padlet nedover igjen.

Padleren Geir Arne i Åsta

Valget falt på en plass ute på en liten odde hvor jeg kunne få morgensol om jeg var heldig. Prognosene for de lysglimtene var imidlertid relativt dårlige i følge Yr. Men de har tatt feil før. Og utsikten mot elva og den andre bredden var flott. Mulighetene for bål hadde også værgudene sørget for å redusere betraktelig. Alt brennbart i nærheten var nesten dynket. Mitt spede forsøk ble avbrutt rimelig tidlig og stormkjøkkenet kom fram for å varme vannet.  Turmaten ble akkompagnert av ku- og sauebjeller mens mørket tok overhånd og jeg etter hvert fant teltåpningen og en varm sovepose.

Oppholdsværet holdt heldigvis hele natten. Det er betraktelig hyggeligere å pakke ned et tørt telt enn et vått. Og endelig fikk jeg litt fyr på bålet. Ikke akkurat et syn for øyet, men ble da noe varme til frokosten. Bagasjen ble lagt i vanntette poser og jeg måtte lirke den på plass i kajakken. Kanoen min er nok mye bedre for overnattingsturer. Plassen i kajakken er ganske begrenset, så det blir trangt. Nå gledet jeg meg til en formiddag med rolig padling langs breddene.

Det er et flott delta i dette området. Vannstanden i elva var i tillegg høy, slik at jeg hadde mulighet til å ta mange avstikkere inn i myrområdene rundt elva. Jeg synes det er skikkelig moro med små bekker som snirkler seg inn i myrene. Hvor langt kommer jeg inn her tro? Alt er helt stille rundt meg og mulighetene til å gli inn på dyre- og fugleliv er ganske store.

Jeg så ikke mange dyr utenom norsk rødt fe, men fikk da øye på noen fugler. Uansett var det moro å sige gjennom sivene. Det er litt spennende å se om jeg kommer rundt neste sving. Jeg holdt på i over en time bare i et par små bekker før jeg padlet ned til bilen. Da gjaldt det å finne fiskegutta som skulle komme fra Lillehammer på moped.  Men først – kaffe!

Kaffe er godt på tur.

velkomst i valdres

De positive overraskelsene startet tidlig på turen. Allerede på oppmøteplassen ved Folkemuseet stod Kjell klar med første hyggelige møte. To tenåringer stod der sammen med han. Vi lurte på hvem Kjell hadde med seg i år. Men guttene var innfødte valdriser og var der for å invitere oss på jordbær og fløte samme kveld. Hele familien deres i tre generasjoner dukket opp ved teltplassen vår samme kveld. Gjestfriheten var overveldende.

Samme kveld kom Ragnhild padlende fra stølen sin. Hun jobber på Sunnaas og noen av oss kjenner henne fra der. Denne helga var hun i hjembygda og tok seg en tur innom oss. Vi ble invitert til stølen dagen etter for håndmelking av kyr og med kvikaku som belønning. Riktignok fikk vi belønningen først… Uansett en skikkelig kulturopplevelse!

Deltakelsen på årets tur ble noe delt. Noen hadde bare anledning til å delta i helga og Suzanna kunne ikke komme før søndag. Vi valgte derfor å dele turen i et par bolker. Det vil si, Kjell skal igjen ha æren for turopplegget. Etter første natt i lavvoen, unte vi oss en natt på Nøsen Fjellhotell. Som hjemmesiden deres sier; et hotell i særklasse. Vertskapet var imøtekommende og delaktige – og da

Melking for hånd

mener jeg ikke i Basil Fawlty stil. De fulgte opp til og med etter vi avsluttet oppholdet. Søndag kveld stilte nemlig eieren opp på teltplassen med hundespann (en ATV trukket av hunder) og tilbød oss en rundtur.

Per Christian og Tare måtte tilbake til jobb etter den første helga og ble erstattet av Suzanna, Joakim (sønnen til Kjell) og kameraten hans Tom for den store padleturen. Vi hadde som mål å nå Langetangen på Helin med en overnatting i mellom. Fire kanoer ble satt på Storfjorden midt på dagen. Jeg og Ingrid i første kano, Kine (Grethes datter) sammen med Suzanna, Kjell og Grethe skravlet i veg og til slutt kom Joakim og Tom i en lånt kano fra Brennabu. Vi padlet i rolig tempo mot Buaråni der vi hadde satt en bil. Elva mellom Movatn og Storfjorden strekker seg en knapp kilometer og kan ikke forseres i båt. Så vi valgte den bedagelige løsningen med å frakte oss med bil i stedet for å dra og bære. Vi fortsatte over Movatn og fant en leirplass ved nordenden av vannet. Kine virket ikke i form da vi gikk i land. Hun forsøkte å hvile, men etter hvert kom beslutningen om at hun måtte sendes hjem. Joakim, Tom og Suzanna fulgte Grethe og Kine over Movatn og hjalp dem til Nøsen. Vi som var igjen passet bålet for å gi de tre tilbakevendende et fyrtårn å sikte seg på. Det ble sent – de kom ikke tilbake før nærmere klokken ett om natten.

Neste formiddag fortsatte vi mot Helin. De to overgangene på tur opp var korte og greie å forsere. Først kom vi til en liten demning der vi kunne løfte kano med bagasje over. Den andre demningen til Helin krevde litt mer bæring, men ikke mer enn hundre meter. Denne forserte vi etter en god lunch ved munningen på Strøosen.

Leiren ble etablert i femtiden midt på Langetangen og vi rigget oss til ved stranden på nordsiden for å nyte kveldssola. Men da det begynte å regne, var det bare jeg og Suzanna som holdt stand ute.  Det var heldig for de andre som ikke tålte vann at bygen bare varte i noen minutter. Kvelden ble god og lang – for noen varte den visst til nærmere klokken to på natten.

Morgen ved Helin

Onsdag var jeg faktisk først oppe. Erfaringsmessig fra Ingen Grenser var det svært vanskelig å slå Kjell i å stå opp først. Men denne dagen tok det usedvanlig lang tid før han kikket ut av teltåpningen og tuslet ned for å ta sitt daglige morgenbad. Vi satte i gang kaffen og ventet på at det skulle bli liv i flere. Og vi ventet… De første vi så, var noen kyr som tydeligvis hadde tradisjon i å besøke stedet. Da de kom inn mot leiren etter frokost virket det som vi antageligvis hadde campet rett på deres faste tråkk. Dette markerte de tydelig ved å stille seg rett foran lavvoen vår og vente på at den skulle flytte seg. Etter heftig overtalelse fra Ingrid valgte de til slutt en alternativ rute. Vi pakket likevel ned lavvoene og padlet nedover mot Nøsen igjen.

På Movatn ble vi møtt av det dårligste været på turen. Det regnet og blåste i kast. Så vi bestemte oss for å kjøre kanoene helt til leirplassen ved Nøsen i stedet for å padle Storfjorden. Det ga oss en lengre kveld i leiren som vi brukte til et besøk på Nøsen Fjellhotell før vår kjære tidligere omtalte Kristian fra Gjøvik dukket opp. Det sikret kveldens underholdning.

“Er det dusj der?”, strålte Ingrid opp på torsdag da Kjell fortalte om hytta til sine svigerforeldre. Vi ble invitert dit siste natten. Da vi kom fram fikk vi nok et eksempel på den herlige gjestfriheten vi ble møtt med på turen. Familien til Kjell hadde riktig nok dratt, men de hadde ordnet med rømmegrøt og rakfisk som vi kunne kose oss med på hytta den kvelden. Suzanna Sovehjerte klarte dessuten fint å sovne på sofaen før vi andre la oss. Vi så for øvrig ingen grunn til å vekke henne. Hun hadde nok kommet seg i seng selv, for sofaen var tom fredag morgen.

Vi fant nok en perle. I fjor var det Hardangervidda, i år fikk vi flotte opplevelser og overraskende bra vær i Valdres. Neste år tenker vi mot nye områder. I mellomtiden koser vi oss med minnene fra Vestre Slidre 2011.

Montering av kano

“Den må jo prøves så fort som mulig!” Jeg stod foran en pappeske med mange deler som skulle bli min nye Ally kano. Det klødde i fingrene etter å starte med monteringen. Det var fredag kveld den 15. juli og verandaen var ryddet. Jeg hadde bladd fort gjennom bruksanvisningen som fortalte meg at dette skulle ikke ta lang tid.
Fire timer, adskillig bannskap og litt fram og tilbake senere var den ferdig! Forhåpentligvis er læringskurven bratt vedrørende montasje. Uansett hadde jeg nå en 16,5 fots kano liggende på verandaen som hylte etter å komme på vann. Men siden det nesten var i ferd med å mørkne, så ble jeg nødt til å smøre meg med enda mer tålmodighet.

Min kjære Ingrid var noe nervøs da vi dro opp mot Kroken den lørdagsformiddagen. Hun hadde ikke padlet på mer enn 15 år og syntes kanoen så rimelig ustabil ut. Men frykten avtok fort etter noen åretak. Og jenta ble virkelig dyktig i kanoen. Vi padlet innover i den rolige elva og kom opp mot første stryket. Vi ventet litt med å forsere det hinderet og fant en leirplass for å få oss litt lunch. Været var strålende for piknik.

Kanopadling på Kroken

Tilbake ved stryket funderte vi på hvordan vi skulle forsere den første utfordringen vår. Etter litt vurdering fant vi ut at det tryggeste var å dra kanoen opp i elva fra land. Det fungerte nesten helt smertefritt og det tok ikke lang tid før vi igjen satt i båten. Men turen var ikke lang før vi igjen møtte et stryk. Dette var lenger og vannstanden var rimelig høy. Derfor kunne jeg levende se for mg hvor høyt på kroppen det ville nå meg hvis jeg skulle vasse opp elva med kanoen på slep. Selv om været var godt, fristet ikke badetemperaturen nevneverdig. VI gikk i land og inspiserte terrenget oppover, men fant ut at vi snudde for denne gang. Planen var ikke å bruke hele dagen – noe som antageligvis hadde skjedd om vi fortsatte.
På tur tilbake forserte vi det første stryket i båten. Jeg var litt usikker på hvordan Ingrid ville reagere, men hun gjorde alt riktig og virket trygg. Det fortjente en rast til og sola stod fint mot Krokbua da vi kom ned dit. Vi padlet inn i en smal passasje og fant en fin plass for litt sjokolade. Testen før Valdresturen med Ingen Grenser gjengen var bestått.